Slakting som før i væla

Den døde grisen klar til å bli juleribbe.

Den døde grisen klar til å bli juleribbe.

Det hører med til sjeldenhetene i våre dager at bygdeslakteren kommer til gards for å sørge for at ribbe, medisterkaker og pølser blir en del av delikatessene på julebordet. Det er tre ting som er med på at denne tradisjonen hører fortiden til. For det første er det nesten ingen som har gris lenger, noe som har gjort bygdeslakteren overflødig. Og hjemmeværende husmødre som tar vare på slakt finnes heller ikke lenger. Disse tre tradisjonene er en saga blott, og all julemat kjøpes i butikkene. Men på Eidskog bygdetun Almenninga kommer fortsatt bygdeslakteren hver høst. Slik som sist lørdag.

Nå er det bare å vente på jula.

Nå er det bare å vente på jula.

 

Det er flere som synes at griseslakting hjemme er av det litt groteske slaget, noe bygdeslakter Ole Kristian Hagen ikke er enig i. –Alle som er imot slakting på gammeldags måte bør snarest ta seg en tur til Fellesslakteriet, forteller slakteren som den første lørdagen i oktober ankommer med sine to medhjelpere fra nabokommunene Aurskog-Høland og Sørum for å slakte bygdetunets to griser. –Å ta livet av griser som har hatt det så godt som disse to er ikke bare fornøyelig, men griseslakting på gammeldags måte er i hvert fall mye mer dyrevennlig enn å bli tatt av dage på et moderne slakteri, forklarer han mens han gjør i stand all redskap han bruker i alle faser i løpet av slaktingen.

 

Matmødrene Jorunn Engen og Anita Pedersen tar farvel med årets julegris på bygdetunet.

Matmødrene Jorunn Engen og Anita Pedersen tar farvel med årets julegris på bygdetunet.

Slakting av matnyttige husdyr hjemme er en tradisjon som strekker seg tilbake så lenge det har vært mennesker på vår klode. Men i det moderne norske industrisamfunn har bygdeslakteren nærmest blitt en kuriositet. –Jeg ønsker at dette håndverket skal bestå, for jeg vet om flere som har griser som de vil slakte hjemme på gården og ønsker hjelp fra en ambulerende slakter. På grunn av denne tradisjonen som fortsatt er levedyktig har jeg med to her i dag som ønsker å lære seg denne sjeldne sysselen, forteller Ole Kristian som får god hjelp av ”lærlingene” Trond Andresen og slaktermesterens egen sønn Ole Fredrik.

 Årets bygdeslaktere på bygdetunet er for fremmedarbeidere å regne, selv om de ikke bor langt unna Vestmarka. Det finnes nesten ikke bygdeslaktere å oppdrive i Eidskog lenger, men enda en gang    kom Ole Kristian Hagen til bygdetunet med sine slakter redskaper. Og opplæringen av de to unge sørger for at dette yrket ikke dør ut. I hvert fall ikke på Eidskog bygdetun Almenninga.

Grisen på veg til slaktebenken.

Grisen på veg til slaktebenken.

Den døde grisen klar til å bli juleribbe.

Den døde grisen klar til å bli juleribbe.

Den døde grisen blir barbert for å fjerne busta.

Den døde grisen blir barbert for å fjerne busta.

Ole Fredrik Hagen (t.v.), Ole Kristian Hagen og Trond Andresen fikk god hjelp av Tore Fløitmoen ved lørdagens slakting.

Ole Fredrik Hagen (t.v.), Ole Kristian Hagen og Trond Andresen fikk god hjelp av Tore Fløitmoen ved lørdagens slakting.

Det kreves stødig hånd når innmaten skjæres løs.

Det kreves stødig hånd når innmaten skjæres løs.

Det var ikke mye blod som havnet i fatet. Så i år blir det ikke mye klubb.

Det var ikke mye blod som havnet i fatet. Så i år blir det ikke mye klubb.

Innvollene havner i baljen. Til glede for kråkene.

Innvollene havner i baljen. Til glede for kråkene.

De som har vært med på slakting vet at det ikke lukter spesielt godt når magen åpnes.

De som har vært med på slakting vet at det ikke lukter spesielt godt når magen åpnes.

Labbene skrapes rene før de blir syltelabber.

Labbene skrapes rene før de blir syltelabber.

Vannet som ble brukt under slaktingen var kokende.

Vannet som ble brukt under slaktingen var kokende.

Det er stengt for kommentarer.