I 1990 skrev Klaus Rambøl ned erindringer fra sitt liv. Klaus var født på Nordre Rambølsødegarden i 1906. Nedenfor får vi et unikt innblikk i tida før vi fikk elektrisitet, og prosessen som lå forut for at det kom strøm til Vestmarka. Tillatelse til gjengivelse er gitt av Inger Sørli og Tormod Sæther, henholdsvis niese og nevø til Klaus.
Senhøstet og om vinteren pleide folket på gardene på Vestmarka – som i kommunen forøvrig – å «hvil skumt» når skumringen falt på utover senettermiddagen. Man burde vel ikke tenne parafinlampene før det var ordentlig mørkt! Dessuten var det fornuftig å ta en liten hvil slik sent på dagen, før man tok til med kveldsstellet i fjøs og stall.
Travelheten ute på jordene var dessuten over for året, så det var ingen som fikk dårlig samvittighet av å bevilge seg en ekstra, rolig stund. Mange av kvinnene grep riktig nok til bundingen, for strikking greide de like godt enten de så maskene eller ei. Og besteforeldrene brukte stunden til å stelle med barnebarna, hvis det fantes barnebarn på gården.
Stunden var viet til hygge. Bare det lille lyset fra ventilen i ovnsdøra kastet et svakt skinn utover – hvis huset da ikke hørte til de få sjeldne der grua ennå ikke var modernisert bort, men kunne lyse opp med et lite bål.
Etter en times tid var det slutt på hvilen. Parafinlampene ble tent, fjøs- og stallyktene likeså, og huslyden var i arbeid igjen.
Men bygda var under forandringens lov. Den effektive Harald Rambøl kom på tanken: Hvorfor ikke få elektrisk lys? I nabobygda i Sverige hadde de en tid hatt elektrisk strøm fra et lite kraftverk en halv mils vei bortenfor riksgrensen. Hva om man fikk strukket ledning over til Vestmarka? Eieren av det svenske bruket var norsk, så hvorfor ikke spørre?
Jo, det var ledig kapasitet. Saken kunne ordnes. Harald alierte seg med andre taleføre vestmarkinger. Etter å ha gått fra hus til hus i noen uker, hadde de fått samlet så pass mange abonnenter at de kunne sette opp en noenlunde sikker beregning av foretagendet. De kunne også legge fram et forslag som brukseieren kunne godta.
Det var nok mange vestmarkinger som mente at elektrisk lys var da noe helt unødvendig. De kunne iallfall ikke skjønne at det noe sted var nødvendig med hele 16 lampepunkter, slik Harald hadde bestemt seg for på Øgarn. Ja, Harald skulle endog ha elektrisk lys på do! «Nei, der får en sannelig kjenne seg fram som før», sa landhandleren. Men så lot de seg friste alle sammen. – En ingeniør fikk i oppdrag å ta seg av alt det tekniske, og vinteren 1920 ble strømmen slått på.
Det ble lys i alle kroker mens det «Å kvile skumt» gled ned i historiens mørke. Superteknikken hadde holdt sitt første inntog til Vestmarka – to-tre år før den nådde resten av kommunen.