Levende skole, velstelt bygdetun, kirke, samspilt hornorkester og frivillig arbeid er fundamentene FAU ved Eidskog Montessoriskole bygget 17. mai-arrangementet på. De var ansvarlige for arrangementet. FAU-leder Lotte Sørli og laget hennes laget en flott, kortreist 17. mai-feiring her lengst sørøst i Innlandet fylke. I henhold til tradisjonen var det avgangselevene som holdt talen fra låvebrua på Eidskog Bygdetun Almenninga. Men før det hadde konferansier Monika Nilsen åpnet Almenninga-delen av arrangementet med sedvanlig entusiasme. Syngende elever, hornmusikk og allsang satte stemningen for resten av dagen.
95-års jubilanten Vestmarka Hornorkester ledet 17. mai-toget til Vestmarka kirka hvor det var gudstjeneste. Som i fjor, var hornorkesteret forsterket med elever fra kulturskolen i Arvika.
Siste delen av arrangementet foregikk i Vestmarka Samfunnshus og på skoleplassen hvor det var leker for unga. 17. mai-arrangementet er typisk en dag vi møtes på tvers av generasjoner og «klikker». Mange grep muligheten og feiret grunnlovsdagen i hyggelig fellesskap og god prat over «hjemmelaget» lapskaus som sanitetsdamene hadde laget.
Tradisjoner
På Almenninga delte Monika Nilsen sine refleksjoner om hva som skaper tradisjoner og hva de betyr for oss. Etter ønske fra Ragnar deles de her:
I dag er vi med på noe som er en spektakulær tradisjon for Norge, for oss. Det er noe spesielt med tradisjoner, de stundene vi samles til noe spesielt. I dag er en slik stund, vi har gjort det før. Vi heiser flagg, tenner lys, dekker bord, synger de samme sangene, møtes på de samme stedene eller sier de samme ordene. Det kan virke enkelt – men det er nettopp slik tradisjoner blir til. Det er slik vi skal stoppe opp og huske på hvor vi kommer fra, hvor Norge kommer fra.
En handling blir en tradisjon når den får betydning over tid. Når vi gjentar noe, ikke bare av vane, men fordi det minner oss om hvem vi er, og hvem vi hører sammen med. Tradisjoner skapes ikke først og fremst av store hendelser, men av mennesker som møtes igjen og igjen.
Tradisjoner gir oss noe å vende tilbake til i en verden som stadig forandrer seg. De skaper trygghet, gjenkjennelse og fellesskap. Når vi deler tradisjoner, deler vi også minner, historier og følelser. Vi kjenner at vi er en del av noe større enn oss selv.
For barn kan tradisjoner bli minner de bærer med seg hele livet. For voksne kan de være et holdepunkt. Og for alle mennesker kan tradisjoner være en stille påminnelse om at vi ikke står alene. Og nettopp dette står kanskje sterkest i dag. Vi er ikke alene, vi skal feire, det er fest – fest for grunnloven vår som bærer oss og som beskytter oss igjennom i livet.
Det er i dette fellesskapet tradisjonen får liv. Ikke i perfeksjon, men i nærvær. I latter på et tun, barnesang fra ei låvebru, toget på vei mot skolen, gode samtaler med kjente. Det betyr vi må møte opp, ta med oss barna inn i tradisjonen, være med! Da forteller vi; dette er landet ditt, det er her du hører til, det er dette du skal fortsette å verdsette!
Så i dag løfter vi flagg og roper hurra, syng med på sangene du har hørt så mange ganger.