En mandag i september. På døra til Samfunnshuset er åpningstidene for valglokalet slått opp. I gangen henger partilistene. Og i døra inn til salen står en liten kø av sambygdinger som skal inn å stemme. I salen sitter valgfunksjonærene, velkjente fjes fra lokalmiljøet, langs et langt bord med protokoller og valgurne, og ute på golvet står avlukket med bunkene av valgsedler.
Så mange ganger jeg har vært her og stemt. Og det har ikke slått meg at dette er noe annet enn et valglokale. Gymsal dette? Jo, hvis vi ser etter er det jo ribbevegger her. Skolen bruker denne salen i kroppsøvingstimene. Og idrettslaget har innebandytrening for både unger og voksne her hele vinteren igjennom. Men i dag er dette et valglokale. Noe annet er det vanskelig å forestille seg.
Fredagskveld i februar. Velforeningen innbyr til pubaften. Det er satt opp en bar og ordnet med skjenkebevilling. Bordene er pyntet med servietter og telys. Den lokale trubaduren er i gang med gitaren bak mikrofonen. Han får etter hvert med seg en til, en kompis blant pubgjestene som hadde gitaren liggende utenfor i bilen. Latter, sang og høylytt prat. Det er ikke lenger mulig å føre en rolig samtale. Men vi som kom like etter åpningstid klokka ni, har hatt en hyggelig prat over et glass sammen med andre tidlige gjester, før storinnrykket kom ved ellevetida og sangen og stemningen tok over. Det er øl, peanøtter og saltstenger. Valglokale dette? Særlig! Dette er en pub.
En søndag ettermiddag holder hornorkesteret konsert. Så fint det låter! Vi er vant til at det er litt tynt bemannet på noen av instrumentene, men de har god trening i å tilpasse arrangementene til den besetningen som er, og alle tar ansvar for å fylle lydbildet med sitt instrument. Repertoaret er fornyet med noen riktig livlige sanger, og show og ablegøyer finner de på underveis. Visst kan de mer enn «Norge i rødt hvitt og blått»! Dette er så visst ingen pub. Dette er et kulturhus!
Etterjulsvinter og årsmøtetid. Det er generalforsamling i aksjeselskapet vårt – eller i andelslaget for montessoriskolen. Her er kaffe og kringle og lister over de stemmeberettigede. Det velges møteleder og to til å underskrive protokollen. Årsmelding legges fram mens de frammøtte følger med i sakspapirene sine. Det diskuteres og stemmes. Valgkomiteen presenterer forslag til nye styremedlemmer og det stemmes igjen. Kulturhus? Nei, dette er et møtelokale.
Annen hver tirsdag kommer Bygdekinoen. Velforeningen har satt stoler på rekke og rad og sveivet ned det store lerretet som dekker nesten hele kortveggen. I gangen er det kiosk og billettsalg og på veggene henger reklameplakater for dagens forestillinger – Harry Potter – James Bond – eller en av alle Walt Disneys figurer. Lyset dempes og reklamefilmene surrer over lerretet. Skjønt surrer – etter at filmene ble digitale er det slutt på motorduren fra filmmaskina. Så senkes lyset helt, filmen starter og tilskuerne glemmer både popcorn, brus og lokalet de sitter i. Som slett ikke er noe møtelokale. Dette er en kino.
Så mange selskaper som har vært avholdt her! Konfirmasjoner, brylluper og jubileer. Og minnestunder etter begravelser. Kjøkkenet er utrustet til å dekke til 150 personer. Mang en begivenhet har funnet sted i dette lokalet. Offentlige dansefester også. Og høstfest i 4H, jegernes elgfest og sanitetsforeningens årlige eldrefest. Og på 17. mai er det godt å ha tak over hodet når det snør og regner vannrett over regnfrakkdekkede bunader, søkkvåte flagg og vrengte paraplyer. Men også når sola skinner, og leker og kaffedrikking foregår utenfor, er serveringen og loddtrekningen innendørs. Dette er et festlokale.
«Så tenner vi et lys i kveld. Vi tenner det for glede.» Det er juleavslutning på skolen. Det fomles litt med fyrstikkesken, men så får de minste skoleungene fyr på adventslysene. I ukesvis har lærere og elever forberedt underholdning som nå blir framført fra scena. Stolte og rørte foreldre og besteforeldre med klump i halsen fotograferer og filmer, klapper og jubler. Så ryddes stolene bort, det blir servering og gang rundt juletreet. Ungene springer rundt og leker. Og noen klatrer i ribbeveggen. For det er jo en gymsal.
Et slikt hus – du verden så mye det betyr – for et lite samfunn!
Astri Kløvstad, Vestmarka